Sikkerhetsprodukt.no

4.2.6.1 Adgangen til å foreta teknisk avlytting i etterforskingssammenheng

Med

4.2.6.2 Straffeloven § 145 a

Straffeloven § 145 a rammer den som:

« 1. ved hjelp av hemmelig lytteaparat avlytter telefonsamtale eller annen samtale mellom andre, eller forhandlinger i lukket møte som han ikke selv deltar i, eller

2. ved hjelp av lydbånd eller annen teknisk innretning hemmelig gjør opptak av samtale som foran nevnt eller av forhandlinger i lukket møte som han enten ikke selv deltar i eller som han har skaffet seg adgang til ved falske foregivender eller ved å snike seg inn, eller

3. anbringer lytteapparat, lydbånd eller annen teknisk innretning i øyemed som foran nevnt.»

Avlytting ved hjelp av tekniske hjelpemidler, herunder romavlytting, er således i utgangspunktet ulovlig og straffbart. Bestemmelsen gjelder også for politiet, men inneholder to viktige begrensninger.

Den retter seg for det første uttrykkelig bare mot samtaler og forhandlinger som man ikke selv deltar i. Det er ikke straffbart å bruke sender eller opptaker for den som selv deltar i samtalen, selv om dette holdes hemmelig for de andre. Det vil igjen si at det er en lovlig etterforskingsmetode å utstyre en politimann eller annen person som samtykker med sender eller opptaksutstyr. Dette gjøres da også fra tid til annen i praksis. Noen ganger gjøres dette for å sikre seg mot at den politimann eller annen person som deltar på møtet ikke utsettes for overgrep, men metoden kan også benyttes i bevissikringsøyemed. Slike opptak vil kunne føres som bevis i retten.

For det annet omhandler straffeloven § 145 a kun avlytting ved hjelp av

Avlytting som ikke foregår ved hjelp av tekniske hjelpemidler faller også utenfor anvendelsesområdet til straffeloven § 145 a. Som ovenfor nevnt er det lovlig å plassere en politimann i naborommet for at han skal forsøke å overhøre en samtale. Dersom politimannen ikke er i stand til å høre samtalen uten å foreta forandringer i det rommet han er plassert i vil dette ikke være avlytting ved hjelp av

4.2.6.3 Forholdet til legalitetsprinsippet

Hemmelig avlytting av personer i boliger, kontorer eller lignende innebærer et så markert inngrep overfor borgerne at legalitetsprinsippet vil innebære et selvstendig forbud mot avlytting uten hjemmel i lov. Spørsmålet er så om de to ovennevnte begrensninger i forhold til § 145 a også gjør seg gjeldende i forhold til legalitetsprinsippet.

Når det gjelder avlytting av samtaler man selv deltar i eller som foretas med samtykke fra noen som deltar, kan ikke dette anses som like inngripende som avlytting som ikke er kjent for noen av partene. Når man innehar samtykke fra en av partene eller selv deltar i samtalen, innebærer avlyttingen ikke noen selvstendig krenkelse av fortrolighet, idet avlyttingen i prinsippet ikke avdekker mere enn det vedkommende kan fortelle i ettertid. Som et utgangspunkt må man selv være ansvarlig for hvem man samtaler med hva om og være forberedt på at samtaleparten kan bringe dette videre. En avlytting fremskaffer i disse tilfeller ikke noe mer kjennskap til hva som er sagt, men sikrer bevis. Det foreligger en langvarig og fast praksis for at avlytting av samtale man selv deltar i eller som foregår med samtykke fra en som deltar, kan foretas uten særskilt lovhjemmel. Spørsmålet om dette burde forbys ble ved brev av 17. april 1996 tatt opp av Justisdepartementet i en bred høring. De fleste høringsinstanser gikk imot et slikt forbud.

Når det gjelder forholdet til avlytting uten bruk av tekniske hjelpemiddel, er det utvalgets syn at legalitetsprinsippet ikke er til hinder for at slik avlytting er lovlig uten særskilt lovhjemmel. I utgangspunktet må enhver være forberedt på at det han sier kan overhøres av andre. Dette antas å gjelde selv der det feks foretas bygningsmessige forandringer som å fjerne isolasjon i veggen i leiligheten ved siden av for å kunne høre bedre. Det må på den annen side antas at selv avlytting uten tekniske hjelpemiddel kan ha en slik intensitet at den blir så inngripende overfor den som avlyttes at man må kreve hjemmel i lov. Vurderingstemaet må bli tilsvarende som f eks for spaning som heller ikke er en metode som krever hjemmel i lov, men hvor legalitetsprinsippet tilsier at det er en grense for hvor tett og langvarig slik aktivitet kan være uten særskilt lovhjemmel. Utgangspunktet er imidlertid at det ikke oppstilles krav til hjemmel i lov. Så lenge det dreier seg om etterforsking tilknyttet konkret mistanke om begåtte straffbare handlinger, skal det meget til for at slik avlytting krever hjemmel i lov. Utvalget går ikke nærmere inn på hvor grensen må trekkes, da dette må avgjøres konkret i forhold til de enkelte tilfeller.

I det følgende behandles kun spørsmålet om avlytting ved hjelp av tekniske hjelpemidler.

4.2.6.4 Nødrett som hjemmelsgrunnlag for romavlytting

Teknisk avlytting kan tenkes å være lovlig ut fra nødrettsbetraktninger. Eksempelvis anføres det i Sikkerhetsutvalgets innstilling (NOU 1993:3 s 51 1. spalte at:

« Når det særskilt gjelder romavlytting vil utvalget tilføye at det kan tenkes praktiske tilfeller hvor romavlytting må aksepteres ut fra nødrettsbetraktninger. Særlig kan dette være aktuelt etter at en forbrytelse er begått, og hvor uskyldige liv eller store verdier er satt på spill. F eks må det være på det rene at politiet må kunne bruke romavlytting mot et rom hvor det er tatt gisler.»

I Lund-kommisjonens rapport s 304 fremgår det at:

« Kommisjonen antar at hvis det utelukkende er snakk om en straffbar handling som allerede er begått, vil nødrett vanskelig kunne tenkes å supplere reglene i straffeprosessloven og loven av 1915. Når det spørres om nødrett kan påberopes som grunnlag for å avverge et straffbart forhold, er løsningen ikke like klar.»

Lengre nede på samme side anføres det at

« Også når formålet er å avverge straffbare handlinger skal det antagelig mye til før nødrett vil kunne berettige bruk av ellers ulovlige metoder. Men kommisjonen utelukker ikke at det kan foreligge helt spesielle situasjoner der bruk av slike etterforskingsmetoder kan forsvares med nødrett når dette er eneste utvei for å hindre alvorlige – eller fortsatt alvorlige – anslag mot rikets sikkerhet.»

Utvalget finner det klart at nødrett ikke kan begrunne romavlytting av etterforskingsmessige grunner. På den annen side må det være klart at slik avlytting i unntakstilfeller kan være lovlig med hjemmel i nødrett eller nødverge, dersom formålet er å avverge alvorlig kriminalitet. Dette gjelder særlig der det er tale om kriminalitet som truer liv, helse eller vesentlige samfunnsverdier. Dette må gjelde selv om metoden også vil gi opplysninger av etterforskingsmessig verdi. I så tilfelle vil slike opplysninger være lovlig innhentet og må ut fra prinsippet om fri bevisførsel kunne benyttes under en senere hovedforhandling. Se mer generelt om utvalgets syn på nødrett som hjemmelsgrunnlag ovenfor.
Link: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/1997/NOU-1997-15/5/2/6.html?id=345309